Vi møter Jan Ottar i gymsalen på Sigdal ungdomsskole. Her tilbringer han mange timer i uka, som gymlærer på alle de tre ungdomstrinnene. Men hvem er egentlig denne karen med det lure smilet og de kjappe kommentarene? Vi går tilbake til Jan Ottars barndom på 80- og 90-tallet, hjemme i Eggedal.
«Kofsesletta»
Kopseng er strengt tatt det korrekte navnet på gården som ligger et steinkast unna Jan Ottars barndomshjem, men med denne eggedølingens uttale blir Kopseng til «Kofse». Dialekten sitter godt hos 33-åringen. - Oppveksten min var veldig fin. Jeg var kanskje ikke alltid så fornøyd sjøl da jeg var ung, men nå som voksen ser jeg jo alle de fine tingene som foreldrene gjorde for oss. Vi spiste alltid middag sammen, jeg fikk god hjelp med lekser, masse støtte, men ble også stilt krav til, sier Jan Ottar.
Verdiene hjemmefra
Jan Ottar har en eldre bror og ei yngre søster, men det er langt fra de eneste barna som har funnet en trygg havn hjemme hos foreldrene Inger og Tore.
- Jeg var 9 år da jeg fikk min første fosterbror. Han bodde hos oss i åtte år. Da jeg var 14 år ble vi beredskapshjem, forteller Jan Ottar. Han anslår at det nok har vært mellom 40 og 50 unger hjemme hos foreldrene. - Det har vært en kjempeerfaring og jeg har blitt kjent med så mange forskjellige barn, sier han videre.
Foreldrene er fortsatt beredskapshjem, og Jan Ottar tror at den viktigste verdien han har med seg hjemmefra handler om å være inkluderende, og å godta at alle er forskjellige. Han og kona Janne er selv fosterforeldre til to barn, i tillegg til at de har en biologisk sønn på vel tre år.
Bare slått av Anders Bardal
En annen ting som i aller høyeste grad har preget hverdagen til Jan Ottar, helt fra han var liten, er idrett. Skihopping og fotball ble fort favorittene, men han var også innom teater, og hadde i flere sesonger rollen som Askeladden i Lauvlia. – Det var moro, mimrer Jan Ottar, som aldri har vært redd for å stå i rampelyset.
Som ung utpekte han seg raskt som et stort talent i skihopping. Fra 12-årsalder og fram til han var 17 år var han veldig god. Merittene inkluderer blant annet et NM-sølv, og det er nettopp dette sølvet som er hans stolteste øyeblikk som aktiv utøver. På toppen av pallen den gangen stod Anders Bardal, og bronsen gikk til Bjørn Einar Romøren. – Det lever jeg på enda, ler Jan Ottar hjertelig. Han har også et NM-gull for Buskerud i laghopp som senior, junior NM-gull fra Holmenkollen og et junior NM-sølv.
Brått slutt med skihopping
– Alle trodde nok på den tida at jeg skulle bli ordentlig god. Men jeg ble jo ikke det. Jeg var for lite strukturert, og flyttet nok alt for tidlig på hybel, innrømmer Jan Ottar. Han innser nå at han ikke var voksen nok til å skjønne hva det innebar å bo alene. – Jeg klarte meg jo, men gjorde ikke det jeg skulle for å bli best, forteller han.
Skihoppinga tok brått slutt da han som 22-åring ikke fikk være med på uttakssamling til landslaget, til tross for at han leverte gode resultater i bakken. Dette var så skuffende for det unge hopptalentet at han bestemte seg for å slutte helt med hopp. Motivasjonen var ikke til stede lenger.
Trener for Flying Team Vikersund og juniorlandslaget
Det gikk omtrent et år der han holdt seg helt unna alt som hadde med favorittidretten å gjøre. – Men det er jo vanskelig å holde seg unna noe man egentlig er så glad i, forteller Jan Ottar. Fristelsen ble derfor stor da han fikk tilbud om å jobbe som hopptrener. Dette passet ham midt i blinken.
I 2008 ble han hovedtrener for Flying Team Vikersund. I tillegg ble han engasjert av Norges Skiforbund til å være trener for juniorlandslaget på en del samlinger, med rekrutteringsansvar på vegne av Norges Skiforbund. – Jeg hadde da ansvar for regionen Buskerud, Telemark og Vestfold, forteller Jan Ottar.
Som trener så han mange talenter utvikle seg til gode skihoppere, blant dem Daniel André Tande – Kongsberggutten som nå er helt i verdenstoppen og fortsatt hopper for Flying Team Vikersund. Det er også denne 24-åringen fra sølvstaden som har gitt Jan Ottar den største idrettsopplevelsen som tilskuer. – Da Daniel André vant VM i skiflyvning i vinter, det er det største jeg har sett. Jeg får nesten tårer i øynene av å tenke på det nå. Det var kjempestort, forteller han.
Den generelle sportsinteressen er stor. Finnes det en sport du ikke ser på, spør vi. - Ja, jeg ser ikke på trav! Men på lille julaften var jeg med onkelen min på Drammen travbane, og det var faktisk veldig moro å se dem på ordentlig, sier Jan Ottar, som må innrømme at han ble mektig imponert over hva hestene leverte av krefter.
– Å være gymlærer er helt supert
– Hjemme har jeg lært at det finnes noe interessant ved alle. Det er kanskje det viktigste jeg har fått med meg i forhold til jobben jeg nå har som lærer, forteller Jan Ottar. Han har tidligere jobbet både på Nerstad skole og Prestfoss skole, men er nå godt etablert som gymlærer på Sigdal ungdomsskole.
– Jeg tror det er lett å se at jeg er engasjert i det jeg gjør. Å være gymlærer er helt supert, smiler Jan Ottar. Men han innrømmer at det er vanskelig å sikre at alle elevene skal oppleve gymtimen som noe positivt. Han tror det er viktig å tilnærme seg hver elev på sin måte, ut fra hvordan de ulike elevene er. – Jeg tror også det er viktig at jeg er med sjøl, og ikke står som observatør med blokka mi. Det kan skape et inntrykk av at «nå står jeg her og skal vurdere deg så innmari». Det tror jeg kan hemme mange, at de blir redde for å ha gym, sier Jan Ottar.
Jeg tror det er lett å se at jeg er engasjert i det jeg gjør.
Han tror ikke han blir oppfattet som en A4-lærer. – I dag hadde vi en superbra start på dagen med gymtime i de to første timene. Det var god stemning i gruppa, alle var blide og fornøyde, smiler Jan Ottar. – Jeg liker å tulle litt, ler han og forteller videre at det gir masse energi når han ser at elevene har det moro. Han mener selv at han var en god elev i gymtimene da han selv gikk på Sigdal ungdomsskole – da var han i sitt rette element.
Jan Ottar brenner for at barn og unge skal ha det bra. - Det er det som gir meg energi, sier han. Det er det morsomste han veit å arbeide med – både på hjemmebane og på jobb. Han innrømmer at det også kan ta mye energi, men etter en god natts søvn, finner han alltid motivasjon for å gå på en ny dag med barn og unge i fokus. - Det kommer jo av oppveksten min. Foreldrene mine er jo på samme viset, smiler Jan Ottar.
En eggedøling på Rabben
Jan Ottar flirer godt av spørsmålet om hvordan det er for en eggedøling å bosette seg så langt ned i bygda. – Jeg er jo fortsatt eggedøling, men jeg trives fantastisk godt sammen med familien min på Rabben. Jeg synes det er så mange flotte folk og et veldig godt miljø på Nerstad, sier han. Lokalsamfunnet nyter også godt av engasjementet hans. Han har tidligere vært friidrettstrener i Prestfoss et par år, og nå trener han fotballaget til den ene fostersønnen sin på Nedre Sigdal IF.
Jan Ottar er veldig glad han har funnet tilbake til hjembygda etter noen år utenbygds. – Jeg veit at det er flinke folk som jobber på skolene i bygda vår, som tar vare på barna våre, sier han. Han er opptatt av at det skal være godt å vokse opp her, og synes selv at Sigdal er verdens vakreste plass.
– Men vi trenger ressurssterke folk som kan bidra i lokalsamfunnet, sier han bestemt. Også muligheter for boliger sørover i bygda, for de som ønsker å pendle, og at det finnes jobber her, er noe han mener er viktig og en forutsetning for at vi skal tiltrekke oss flere innbyggere.
Jeg er jo fortsatt eggedøling
Glad i å reise
Nylig kom den blide gymlæreren hjem fra en guttetur til England – et land han har besøkt en rekke ganger, og som fortsatt gir ham stor glede. Det er ikke få flyturer Jan Ottar har bak seg. - Kona mi og jeg elsker å reise og vi er på minst to turer i året, forteller han.
Reisemålene varierer, men Østen har utpekt seg som en favoritt for de to, og han fremhever Thailand som spesielt fint. – Men jeg gjentar ikke den 12 timer lange flyturen med en urolig ettåring som akkurat har lært å gå, flirer han og sikter til sønnen Sokrates, som ikke ville finne seg i å sitte rolig i flyet. – Han sov kanskje fem timer i løpet av turen, men da var det fortsatt sju timer på flyet med full fres, ler han. All-inclusive turen til Mallorca i fjor sommer passet heller ikke for dem. – Det var så mye ståk og styr, med buffeter og folk som ikke tok hensyn, sier han. Da drømmer Jan Ottar heller om å ta med seg familien og reise til Maldivene en gang.
Men fram til de billettene eventuelt skal bestilles, er det nok å henge fingrene i både hjemme og på jobb for Jan Ottar Andersen.
