Hva er en hverdagshelt?
Det norske akademis ordbok gir oss følgende definisjon på en hverdagshelt: «en hverdagshelt er en alminnelig, hverdagslig person som (i det stille) utfører en (enkeltstående) heltedåd, eller en person som tappert og selvoppofrende utfører og utholder hverdagslige gjøremål.»
Sigdals Skiklub – som regel bare kalt skiklubben – tilbyr populære skiløyper på Holmenjordet, Karl Johan og lysløypa, de har svømmekurs og skikarusell for barn, fredagsbading og ikke minst en liten slalåmbakke med heis.
Tipset kommer fra forrige hverdagshelt vi skrev om – Lina Haga (du kan lese saken her: https://www.sigdal.no/aktuelt/hverdagshelten-lina-haga). Hun sier om Sigdals Skiklub:
– Jeg synes gjengen i skiklubben fortjener å kalles hverdagshelter. Tråkkemaskinen deres har ikke stått mye stille i vinter med så mye snø som har kommet, og de har et bra og billig tilbud med slalåmkjøring i Slettebakken.
I vinter har det vært full aktivitet i Slettebakken.
Veldig hyggelig
– Det er veldig hyggelig at noen ser på oss som hverdagshelter, selv om vi kanskje synes det var et stort ord å bruke, er den samlede meldingen fra de fire karene vi møter i Slettebakken en aprilkveld.
De er raske med å si at også en femte person burde vært med på intervjuet – Jørn Inges kone Monica. Hun hadde dessverre ikke anledning til å være med, men har sine timer med heiskjøring, bålfyring og vaffelservering, i tillegg til tidligere administrering av svømmekurs. Sammen utgjør de den harde kjerne i skiklubben.
Monica Ravnås.
Vinterens siste kveld i Slettebakken er unnagjort, og kveldens forhold bød på våt og tung slush-snø. Men vinteren samla sett har vært helt topp. Hele 26 kvelder har heisen gått siden midten av januar til midten av april.
Moro å se mestring
De som nå styrer mest med heisen er brødrene Trond og Morten Emmerud, og ekteparet Jørn Inge og Monica Ravnås. Denne vinteren har det vært suverene forhold med mye snø.
– Det har nok vært et snitt på 10-15 unger her hver gang, og de fleste er fra 4. til 7. klassinger, både fra Prestfoss og Nerstad. Vi har god stemning i bakken, med musikk på høyttaleren og fyr i bålpanna, forteller karene.
– Det er veldig moro å se mestring hos ungene som er her og kjører. Noen plundrer kanskje litt med å kjøre heisen først, men så får de det til og blir så fornøyde, sier Morten.
– Ungene trenger å oppleve denne slags mestring i dag. Det er ordentlig fint å se, legger Kai Roger til.
Fra venstre: Jørn Inge, Morten, Trond og Kai Roger.
– Kanskje ikke så råflott, men det funker
Heisen er av det gamle slaget, og en av få gjenværende av denne typen. Slalåmbakken i Slettebakken ble påbegynt i 1983, og heisen fra samme tiår var i hyppig bruk utover på 90- og 2000-tallet før den ble liggende brakk i mange år.
Så fikk Trond, Morten og Jørn Inge nærmest på telepatisk vis en felles tanke om å sette den i stand igjen. Dette var for rundt seks år siden. Som sagt, så gjort, men det var mye jobb. Heisen lå nede på bakken og småskogen, som ikke lenger var så liten, hadde begynt å ta overhånd nedover i hellinga. Det var en kjempejobb å rydde vei, men de kom i mål.
Tilbudet i Slettebakken skal være lavterskel og pris skal ikke være et hinder. Derfor koster det bare 20 kr for to timers kjøring.
– Det er viktig i dagens samfunn at vi har et sånt lavterskeltilbud. Det snakkes mye om høye priser på aktiviteter for barn, og foreldre som ikke har råd til å la barna være med. Tilbudet vårt er kanskje ikke så råflott, men det funker, sier Kai Roger.
Slalåmbakken er ganske bratt, og det er mulig å kjøre off pist i den gamle hoppbakken eller ta en alternativ rute som går via skogen og jordene. Morten forteller at de pleier å tøyse med at de kan tilby 5-6 nedfarter i den vesle bakken. Ungene låner gjerne spader og lager hopp i off pist-løypa, og får virkelig brukt krutt. Det gleder SSK-gjengen å se.
Tråkking av slalåmbakken gjør Jørn Inge med scooter og slodd. Han har mange timer her, både seint og tidlig.
Like fine skiløyper med maskin fra 1987
Skiløypene på Holmenjordet, Karl Johan og lysløypa er det Kai Roger som kjører. Broder Morten er reserve. Antallet sjåfører holder de bevisst på et minimum, for å sikre bedre kontroll på utstyret og at de som kjører har et eierskap til det, men må skyte inn at flere har tilbudt seg å hjelpe med maskinkjøringen. Vedlikehold er det Kai Roger som står for. Han bruker også sin private beltevogn til pakking av snøen når det kommer mye. Det blir dobbelt så mye jobb.
– Men så blir det dobbelt så bra også, skyter Morten inn.
Kai Roger koser seg med stillheten og roen når han kjører løyper. Det har han gjort i 30 år.
– Jeg liker godt å jobbe alene. Da sitter jeg i egne tanker og får en fin avkobling samtidig som jeg gjør noe fornuftig fremfor å se på TV, sier Kai Roger. Både han og Jørn Inge må ta kjøringen når det passer.
– Det blir kanskje ikke alltid nypreparerte løyper på minuttet etter et snøfall, men vi må bruke den delen av døgnet som er ledig, forteller de to.
Mye jobb før snøen faller
– Mange skjønner nok ikke hvor mye jobb det er på høsten, før snøen kommer. Da må vi rydde både her i slalåmbakken og i lysløypa, sier Kai Roger. Han bruker to fulle dager i lysløypa med traktor og beitepusser.
Trond og Jørn Inge tok i fjor høst jobben med å skifte alle lysene i lysløypa til LED, 73 lamper totalt. Sparebankstiftelsen totalfinaniserte materiellet og de fikk låne lift av Krøderen Elektro uten kostnad.
Hver høst inviterer skiklubben til en felles dugnadsdag. Her er flere hjertelig velkommen til å delta. Det informeres om dagen på skiklubbens facebookside.
SSK merker som mange andre idrettslag at det er «kamp» om tida til både barn og voksne. De mener samarbeid og eventuell sammenslåing med andre idrettslag i bygda bare er positivt, så lenge anleggene på de ulike stedene består.
– Vi blir vel gående her noen år til, men det er viktig å rekruttere nye foreldre som kan bidra og ta ansvar etter hvert, sier Trond, Morten og Jørn Inge.
Fra venstre: Kai Roger, Trond, Jørn Inge og Morten.
Hva er motivasjonen?
– Noe av motivasjonen for å drive på kommer nok fra oppveksten. Vi har hatt våre timer her som små, både i hoppbakken og slalåmbakken, og sett hvordan foreldrene våre bidro. Foreldregenerasjonen vår var blant annet med og satte opp huset vi sitter i nå, sier brødrene Emmerud og viser til det røde klubbhuset i Slettebakken.
– For meg er det også en motivasjon å komme seg ut, være sosial og gjøre mitt for å bidra i lokalmiljøet i stedet for å bli liggende på sofaen, sier Trond.
– Jeg motiveres av å se at andre har det ålreit og setter pris på jobben vi gjør, sier Kai Roger.
Jørn Inge og Morten forteller at de stadig prater med fornøyde foreldre i slalåmbakken. De legger også til at de bare har fått positive tilbakemeldinger fra naboene i boligfeltet, som synes det er fint å høre at det er litt liv og røre.
Det gode samarbeidet med grunneierne, både rundt slalåmbakken og skiløypene, er også motiverende.
– Vi må jo nesten si at det var grunneierne selv som var pådrivere for skiløypa på Holmenjordet. Det har blitt et veldig populært tilbud og en fin trasé, forteller karene.
Spørsmål til hverdagsheltene
Hvem var din helt da du vokste opp?
Morten:
– Jeg ville bli onkel Per.
Trond:
– Nå som voksen ser jeg alt foreldrene mine og den generasjonen gjorde for oss, så de er hverdagshelter for meg.
Kai Roger:
– Jeg slenger meg på det Trond sier. Våre foreldre klarte seg på én inntekt og 14-15 % lånerente, de bygde hus og holdt på med dugnad. Spesielt mamma som var hjemme med oss guttene er jeg imponert over. Men jeg er litt skuffa over at ingen av småbrødrene mine nevnte meg som helt, ler Kai Roger.
Du kan velge deg en superkraft – hva velger du og hvorfor?
Kai Roger:
– Å fly, selv om jeg har høydeskrekk. Det ser så lettvint ut å kunne fly fra sted til sted, tenk den frihetsfølelsen.
Trond:
– Jeg ville hatt evnen til å ubemerket snu stemningen i ei gruppe, fra dårlig stemning til at det ble masse positivitet.
Morten:
– Jeg ville gjerne kunnet sørge for at alle har det bra. Det måtte være litt av en superkraft!
