- Foreldrene mine kjøpte den gamle prestegården Hovland i Eggedal da jeg var 4 år, forteller Anne. De første årene av Annes liv bodde familien i Prestfoss, men det er Eggedal som er heime. Den gamle prestegården ligger rett oppi lia overfor Eggedal sentrum, med en flott utsikt mot fjellet i vest og bygda sørover.
Mor og far Trøseng drev med melkekuer fram til 2008. Med tiden ble det også noen få sauer på gården, og det er nettopp sau Anne ønsker å satse mer på i tiden framover.
Omsorg for folk og fe
Enn så lenge bor Anne, samboeren Håvard, sønnene Jardar (4 år) og Vinjar (8 mnd) i et hus de leier litt lenger opp i lia. - Vi håper å kunne flytte ned på gården om ikke så alt for lenge, forteller Anne.
Noen dager annenhver uke er de avlastningshjem for barnevernet og BUF-etat. Til vanlig jobber Anne i Eggedal barnehage ved siden av gårdsdrifta, men nå om dagen er hun hjemme i permisjon med minstemann.
– Da jeg var yngre ville jeg enten bli dyrlege eller jobbe i barnevernet, forteller 35-åringen. Omsorgen for både dyr og barn har nok vært med henne hele veien. To store hunder av rasen Berner Sennen vitner også om en stor interesse for hunder.
Selv om de altså ikke bor på gården enda, så har Anne tatt over, og i dag har de 87 vinterfôra sauer, hvorav 84 har fått lam i vår. - Fra midten av april, til sauene er på fjellbeite rundt andre uka i juni, går det i ett med lamming, gjerding og oppfølging av lam og søyer. Det er ingen åtte til fire-jobb, men sånn er det å være bonde, sier Anne med et smil.
Hun innrømmer at det neppe hadde gått rundt om ikke faren hennes, som fortsatt bor på gården, hadde hjulpet til så mye som han gjør.
– Jeg er veldig takknemlig for all hjelpa vi får av mamma og pappa, sier Anne.
Håvard, som jobber i anleggsbransjen, reiser på jobb halv seks om morgenen og kommer igjen sent på kvelden. – Det er ikke så lett å ordne i fjøset eller drive med gjerding med Vinjar hengende på magen, forteller Anne, mens den vesle poden sitter og pludrer i pappas fang.
Storebror Jardar på 4 år er veldig opptatt av maskiner og viser gjerne fram maskinparken sin.
Håper barna blir interessert
Barna er vant til å være mye med dyra, men eldstemann Jardar synes det blir litt mye bråk i fjøset, og går helst med hørselvern inne hos dyra. – Han er mest opptatt av maskiner enda, ler Anne, mens fireåringen freser rundt på tunet med sin store leketraktor. Han rekker også å vise fram hengeren sin og egen maskinparkering under verandaen.
I fjøset er han gjerne med og gir flaske til de små lammene, men med en viss skepsis til de voksne dyra. – Han har blitt litt skremt et par ganger når noen av sauene har vært ute, forteller Anne.
Hun synes det er viktig at barna får være med så mye de ønsker, og håper selvfølgelig at de skal få interesse for gårdsdrifta. – Jeg tenker at vi har gården på lån og at den jobben vi legger ned i årene framover skal gi et godt grunnlag for at en av ungene skal overta når den tid kommer. Vi må gjøre en innsats for neste generasjon, sier Anne.
Selv har hun ikke følt noe press fra foreldrene om å skulle overta gården, selv om hun er eldst. Anne har en fire år yngre bror. – Jeg har alltid vært interessert i dyrehold, og det hadde ikke vært noe alternativ for meg om gården skulle bli lagt ut for salg på det åpne markedet, slår hun fast.
Livet som bonde byr på mulighet for mye frihet, men det er ingen forskjell på hverdag og helg.
– Jeg lurer jo iblant på hvordan det hadde vært å ha bare hus og garasje, ler Anne.
Men hun understreker at det er gårdslivet som er livet for henne og familien. Samboer Håvard er også oppvokst i landlige omgivelser, nærmere bestemt på Øst-Modum. Han er gjerne med i fjøset og tar sin del av jobben når han kan. Både Anne og Håvard setter stor pris på tumleplassen de og barna har til rådighet på gården.
Håper på nytt fjøs
Nylig sendte de inn en søknad til Innovasjon Norge om midler til å bygge et nytt fjøs til sauene. Anne og Håvard er veldig takknemlig for hjelpen de har fått på Landbrukskontoret i Sigdal kommune. – Det er jo ei stor papirmølle man må gjennom, og vi forstod ikke først hvorfor det skulle sendes med alle mulige tilleggspapirer, men Landbrukskontoret i Sigdal kommune er gode på søknader og hjalp oss gjennom hele mølla. Vi hadde ikke fått sendt inn søknaden uten hjelp derfra, roser de.
Også prosjektet Framtidsretta Landbruk i regi av Buskerud Næringshage har vært til god hjelp. – Vi har hatt møter med Tone Ranheim i Framtidsretta Landbruk og fått hjelp til å se over driftsplanen vår. De sitter på mye fagkunnskap der. Vi har også deltatt på kurs, og synes de har vært veldig behjelpelig når vi har hatt spørsmål, sier Anne.
I disse dager venter de spent på tilbakemelding på søknaden fra Innovasjon Norge. – Fjøset vi har er fra 1928, og ble opprinnelig bygget til melkekuer, så det sier seg selv at det ikke lenger er spesielt godt egna til vårt behov, sier Anne. – Det er vel rett og slett oppbrukt, skyter Håvard inn.
Siden fjøset ligger på den gamle prestegården, med den gamle kirkegården rett overfor tunet, står de ikke helt fritt til å bygge som de ønsker. Noen føringer og begrensninger vil ligge til grunn, og de må følge en viss byggeskikk. Dette har vært litt utfordrende, men de ser ikke mørkt på det av den grunn. – Planen er å bygge på den gamle grunnmuren, forteller Anne og Håvard. Kulturlandskapet rundt må i størst mulig grad forbli urørt.
Store og små nyter god tumleplass.
Vil leve av gården
Ønsket er at Anne en gang skal kunne leve av å jobbe på gården. – Vi ønsker å øke antall sauer til rundt 240, forteller Anne. Dyrene brukes til kjøttproduksjon, men på sikt er ikke sauebøndene på Hovland fremmed for å få til noe mer på gården.
– Kanskje vi kan selge noen egne produkter, ha «Inn på tunet» eller noe annet ved siden av som er litt utenom den tradisjonelle driften, sier Anne.
Hun er også opptatt av at utmarksbeitene må brukes. – Vi har dyra våre ute mellom Buin og Haglebu. Det er synd å se at stadig færre har dyra på utmarksbeiter. Det gror igjen overalt, for det er jo ingen som gidder å gå med ryddesag i jordeskanten. Du gjør jo det du tjener penger på, sier Anne.
Selv om planene er mange, og Anne innrømmer at hun kan være litt utålmodig, er hun klar på at de må ta ett steg av gangen.
– Men du må tørre å satse litt og finne en løsning som passer for deg. Det er ikke nødvendigvis det samme som har blitt gjort tidligere eller det samme som naboen driver med, sier den driftige sauebonden fra Eggedal.
Anne understreker igjen at all hjelpen fra foreldrene hennes letter hverdagen veldig. Med dyr, hus og hjem, små unger og en baby hengende på magen, er det en stor kabal som skal gå opp hver dag.
