Ønsker å provosere
Redaktøren vedgår at han til tider har skarpe knotter på tastaturet når han skriver innlegg på lederplass, men har gode argumenter for sine spissformuleringer. – Det verste som kan skje ei lokalavis, er at den ikke engasjerer. Det er lokalavisas sikre død, sier Bråthen. Han er derfor ikke redd for å provosere.
– En av Bygdepostens viktigste roller er å legge opp til debatt. Da hender det at man må ta i litt, sier han. – Vi har også en ambisjon om at hver dag skal en av våre saker være dagens snakkis rundt lunsjbordet på arbeidsplassene i området vårt, legger han til. Ambisjonen er kanskje hårete, men det gir redaksjonen noe å strekke seg etter.
Selvfølgelig handler ikke alt om å provosere. Tvert imot er et av Bråthens artigste øyeblikk fra en lang aviskarriere, da Bygdeposten ble omdøpt til BjørndalenPosten, og dedikerte en hel avis til den profilerte simostrandingen. Spesialutgaven ble gitt ut på åpningsdagen av VM i skiskyting i Holmenkollen for to år siden. – Dette var veldig artig å jobbe med, og noe vi fikk både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet for, forteller Bråthen.
Noe annet som var langt fra moro, men desto viktigere, var fokuset som Bygdeposten satte på barnevernet i Midt-Buskerud. De fikk Buskeruds journalistpris for denne serien med saker, og redaktøren forteller at disse artiklene var spesielt viktige nettopp fordi de førte til endring.
Knut Bråthen sammen med kollegaene Torunn Bratvold, Thormod R. Hansen, Eirik Gullord og Boel Kristin Støvern.
Lidenskapelig opptatt av å reise
Redaktør Bråthen har fylt 50 år, er godt gift og har to voksne døtre. Han er ektefødt moing og har et småbruk i nærheten av Vikersund. Her holdes han i aktivitet med et alt for stort hus, alt for mye plen, en havnehage og vedhogging. Døgnet skulle nok helst hatt flere timer, for når arbeidsdagen gjerne blir 15 timer lang, er det ikke mye tid igjen til fritidssysler.
– Jeg jobber veldig mye i perioder, og tar noen pauser innimellom. Da reiser jeg utenlands, forteller Bråthen. Han er lidenskapelig opptatt av å reise og har besøkt mange land. Utenlandsturene er kjærkomne pauser der han kan koble ut. Også pleie av vennskapet med kompisgjengen er viktig for den sosiale redaktøren.
Noe annet han er svært begeistret for, er øl og ølkultur. – Jeg synes det er veldig spennende, og har en ambisjon om å brygge mer øl selv, forteller han, uten å røpe noe videre om bryggingens foreløpige resultater.
En journalist som skal leve av å skrive, trenger nødvendigvis også noe påfyll. – Jeg er veldig glad i å lese, både nyheter og bøker. Særlig historie synes jeg er interessant, forteller Bråthen.
Lang fartstid i avis
I over 30 år har han jobbet i avis, i ulike roller. – Jeg har vært journalist, krimjournalist, vaktsjef, redigerer og nyhetsleder. Nå har jeg vært redaktør i Bygdeposten i snart seks år, forteller Bråthen. Med flere år i «Busken», den gangen avisa het Drammens Tidende Buskerud Blad, og den nå avviklede Drammens-avisa Fremtiden, har han solid erfaring.
– En typisk dag på jobben for meg er at jeg sjelden får gjort alt det jeg planlegger, humrer Bråthen. Han er ofte på kontoret mellom halv sju og sju på morgenen, og starter dagen med å skaffe seg en oversikt over hva som har skjedd i avisas nedslagsfelt i nattens mulm og mørke.
– I den digitale hverdagen er det viktig å komme tidlig i gang. Folk har push-varslinger på mobilen og har det skjedd noe, må vi få det ut. Så er det morgenmøte med redaksjonen, der vi lager en grovskisse på hvordan dagen kanskje blir. Her skal vi både være kreative, og skrive om det folk er opptatt av, men også tenke på at vi skal ha en riktig stoffmiks og geografi, forteller Bråthen. For er det én ting folk er opptatt av, så er det nettopp deres eget hjemsted.
– Vi er seks journalister i redaksjonen, og har ikke mulighet til å få med oss alt som skjer i alle grendelag. I Sigdal og Krødsherad har vi til sammen ett årsverk. De to kommunene henger tett sammen med utviklingen i fjellet, og det er spennende å følge utviklingen i det potensialet som ligger der, sier Bråthen.
Privatpersonen vs. redaktøren
Det å være journalist er ikke bare en jobb og en livsstil, det er også en sinnstilstand, var essensen i et avsnitt på lederplass i Bygdeposten tidligere i år. Dette uttalelsen bekreftes når han forteller videre.
– Jobben har jeg med meg hele tida.
– Jeg kan ikke si akkurat når arbeidsdagen begynner eller slutter, og det er liten forskjell på hverdag og helg. Telefonen fortsetter å ringe og e-postene tikker inn. Som redaktør har jeg ansvar for alt avisa foretar seg, enten det er på trykk, på nettavisen, facebook eller instagram. Det er et ansvar jeg har 24 timer i døgnet, 365 dager i året, sier Bråthen.
Han er klar over at han blir direkte forbundet med den rollen han har på jobb. Den er tross alt ganske synlig. – I et lite samfunn vet de fleste hvem lensmannen er, i hvert fall før i tida når vi hadde slikt, hvem presten er og hvem rektoren er. Det er nok sånn med redaktøren i lokalavisa også, tror Bråthen. Han tar sin rolle på alvor, men er ikke redd for å være privatperson i hjembygda. – Man må kanskje ta noen hensyn, men det er ingen som tvinger meg til å ha denne jobben, og jeg må ta de konsekvensene som følger med, sier Bråthen.
Han er tydelig på at han aldri vil sitere folk i en artikkel uten at de selv er klar over det. – Hvis man tenker å gjennomføre et intervju, så må vedkommende få vite det på forhånd, forsikrer han.
– Av alt det dumme man har gjort, var det å begynne å gi folk gratis nyheter noe av det dummeste
Bråthen forteller at noe av det mest spennende Bygdeposten jobber med om dagen, er digitaliseringen. Som en avis i Amedia-gruppen, har de solid støtte i ryggen, men Bråthen tror de også har knekt noen koder selv i denne utviklingen.
– Jeg vil oppfordre folk til ikke å være sinte på digitaliseringen. Noen setter beina i bakken og nekter å bli med, men det er en bølge det er vanskelig å stå imot, sier han. Han har ingen tro på at de fremtidige abonnentene, de som er 15-20 år i dag, vil ønske papiravis i postkassa tre dager i uka.
Han innser og aksepterer imidlertid at noen lesere vil de nok aldri få med seg over på digitale flater, men mener samtidig at hvis en 70-åring i dag setter seg helt på bakbeina, kan dette gi vedkommende redusert livskvalitet de neste 15-20 årene. – Vi må være med på den utviklingen som skjer, og man skal ikke behøve å være dataekspert for å lese avisa på nett. Tvert imot blir dagens løsninger laget så brukervennlig at alle skal klare det, sier Bråthen.
Er det noe han ergres over, så er det at avisenes nettpubliseringer i sin pure barndom begynte som gratisløsninger.
– Av alt det dumme man har gjort, var det å begynne å gi folk gratis nyheter noe av det dummeste, sier han.
– Den gangen måtte vi trå i gang et treskeverk av en pc, og vi hadde jo aldri i verden trodd det ville ta av i det omfanget det har gjort, fortsetter Bråthen. At folk tidligere pleide å betale når de kjøpte avisa, og derfor må betale for å lese avisa på nett i dag, er en av de daglige utfordringene Bygdeposten-redaktøren står i.
Også selve innholdet i nyhetene endres i takt med den digitale utviklingen. Bråthen forteller om et uhøytidelig eksperiment han gjennomførte etter at han og 279 andre hadde vært på konsert i Kulturhuset i Vikersund en lørdag. Bare blant hans venner på facebook, kunne han telle over 100 innlegg som handlet om hvordan de hadde hatt det på denne aktuelle konserten. – Da er det ikke en nyhet når vi skriver om hvordan konserten var i papiravisen tirsdagen etter, er Bråthens konklusjon etter det lille eksperimentet.
