Artikkel Innbygger Ung Sigdøling

– Dyra gir meg ro i kroppen

Jeanette R. Juvet elsker dyr og får en egen ro av å stelle i hønsehuset. Vi blir bedre kjent med henne i spalten «Ung Sigdøling».

«Ung Sigdøling» er et intervju der hensikten er å bli bedre kjent med de unge i bygda vår. Den som blir intervjuet bestemmer hvem neste intervjuobjekt blir.

Jeanette ble nominert av Espen Gundersen som ble skrevet om forrige gang. Da hun får spørsmål om å bli med på intervju, er det en overrasket 30-åring som svarer at det vil hun selvfølgelig.

Liv og røre fra morra’ til kveld

Å kjøre inn på det koselige gårdstunet i Brubråtan er en opplevelse i seg selv. Hønene på gården er frittgående, og for en som ikke kjører der ofte, blir man redd for å kjøre på dem. Det føles nødvendig å stoppe opp litt og dobbeltsjekke at ingen fjærkledde små skapninger har forvillet seg innunder bilen før man kjører de siste meterne.

– Det går fint, de flytter seg, sier Jeanette rolig da hun kommer gående og tar oss imot. Det er tydelig at hun ikke bekymrer seg et sekund for at en bil i rolig fart skal kunne skade hønene. Sammen med henne tusler en liten hvit hund som er veldig glad for besøk.

Når man stopper bilen, ser man straks at det dukker fram høner på alle kanter. Hvite og brune, store og små. De plukker og klukker og bryr seg ikke stort om at det kommer folk. De tre geitene ved stabburet er mer nysgjerrige. De tar en pause fra tyggingen og kikker opp. Hva de konkluderer med er ikke godt å vite. Langs den gamle låveveggen stryker en katt lydløst forbi.

Velkomstkomiteen i Brubråtan er et herlig syn.

Velkomstkomiteen i Brubråtan er et herlig syn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Man forstår raskt at Espens begrunnelse for nominasjonen av Jeanette ikke kunne passet bedre. Han beskrev Jeanette som ei dyrekjær jente på en liten gård hvor kjærligheten til både dyr og mennesker er stor.

Jeanette har selv vært spent på begrunnelsen for nominasjonen og ler en hjertelig latter da hun hører Espens ord.

– Ja, det er nok mye sant i det. Her er det liv og røre fra morra’ til kveld, innrømmer Jeanette. Familien på fire har i skrivende stund 17 høner, tre geiter, et par kaniner, fire voksne katter, fem små kattunger og en hund. Jeanette har et lite håp om at de kanskje kan beholde én av de nyfødte kattungene selv.

 

– Vi har snakket om å skaffe oss en minigris også, men det er ikke sikkert det blir noe enda.

– Det må i så fall være en liten gris. For litt siden var vi på Langedrag. Da så jeg den største grisen jeg noen gang har sett. Sånn en kan ikke vi ha, den hadde tråkka hull i låvegulvet, tror jeg, flirer Jeanette.

Jeanette er gift med Øyvind, og de to har vært sammen i 13 år. Sammen har de barna Amanda på seks år og Savannah på fem.

– Amanda har veldig lyst på hest, men det tror jeg vi skal vente litt med. Det er mye jobb å ha dyr, de må ha stell og tas vare på hver dag. Men samtidig gir det meg en egen ro i kroppen å ha dyr rundt meg. Når jeg kan stelle i hønsehuset og samle de fine eggene som kommer i mange forskjellige farger, da blir jeg glad, sier hun.

Hønene har ingen storproduksjon av egg, men det blir mer enn familien på fire kan rå med selv. Derfor går overskuddet til venner og familie.

17 frittgående høner plukker og klukker på gårdstunet.

17 frittgående høner plukker og klukker på gårdstunet.

At dyra er så frittgående som mulig er en selvfølge for Jeanette. Men hønene er bare ute når de selv er hjemme. Den første tiden gikk de også ute når familien ikke var hjemme, men da var hønsehauken på ferde.

– Heldigvis tok den bare én, men det var veldig trist. Dette er jo kosedyra våre. Nå har vi overtatt ei høne fra noen vi kjenner der resten av hønseflokken var tatt av reven, forteller hun. Man må ha et årvåkent blikk for rovdyr når man bor landlig til.

Geitene er gjerdet inn, det samme er kaninene. – Men gjerdet til kaninene er ikke høyere enn at de hopper litt inn og ut selv som det passer dem. At de ikke har stukket av ser jeg som et tegn på at de synes det er ålreit å bo her. Også har vi jo selvfølgelig et skikkelig bur til dem i tillegg, sier Jeanette med et smil.

Både Jeanette og Øyvind er veldig glad i dyr, selv om ingen av dem er oppvokst med dette mangfoldet av arter. Geitene er det særlig Øyvind som har ivret for. Han har lyst til å bruke geitene til å rydde litt skog, og da ble to litt lite. Tredjemann, bukken, ankom for ikke så lenge siden. Med god hjelp fra Amanda og Savannah har de tre geitene fått navnene Vaffel, Annie og Tullebukken.

Geitene Vaffel, Annie og Tullebukken lever et godt liv hos Jeanette.

Geitene Vaffel, Annie og Tullebukken lever et godt liv hos Jeanette.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som et eventyr

– Jeg har alltid hatt lyst til å bo på en gård, så da vi fikk muligheten til å kjøpe dette stedet for tre år siden, var det en drøm som gikk i oppfyllelse. Det er litt som å være i et eventyr. Det hører med noe jord som vi leier ut foreløpig, men nå som vi har geiter håper vi å kunne kjøpe igjen noen høyballer fra egne jorder, sier Jeanette.

I låven har den tidligere eieren ordnet et snekkerverksted. Han var nemlig møbelsnekker, og har blant annet laget flotte utskjæringer inne huset. Et koselig lite møblement for barn som han også har laget er i bruk ute i hagen. Både Jeanette og Øyvind håper at de selv skal få brukt snekkerverkstedet mer i tiden som kommer.

– Ingen av oss har jo noen erfaring fra før med det å ha en gård, men vi lærer masse underveis, både om dyrehold og praktisk arbeid, sier Jeanette. I bakgrunnen durer det med jevne mellomrom ei sag. Øyvind, som til daglig jobber som rørlegger, holder på å bygge nye vegger i hønsehuset. Jeanette roser mannen sin og ser fram til å ha et enda bedre sted til hønene.

Dette møblementet i tre er en av tingene den tidligere eieren laget i sitt snekkerverksted.

Dette møblementet i tre er en av tingene den tidligere eieren laget i sitt snekkerverksted.

Mye på kjøkkenet

Selv er hun ansatt på Eggedal Borgerstue. Borgerstua har ansvaret for kantinedriften på Sigdal Kjøkken, og det er her Jeanette jobber.

– Jeg stortrives med jobben min. Nå har jeg hatt denne jobben i omtrent et år, og jeg synes det er helt topp, sier hun. Matlaging og baking er noe av det koseligste Jeanette vet. Det tas sjelden snarveier når hun baker og kokkelerer.

– Jeg er glad i å lage mat, og synes det er moro. Det er vel derfor jeg bruker litt tid på det hjemme, sier Jeanette.

Til vår lille prat har hun disket opp med både hjemmelaget solbærsaft og nybakte skolebrød med melis og kokos. Begge deler smaker nydelig, og vitner om ei jente som liker å gjøre ting skikkelig, og som gjør det trivelig rundt seg. På vei til jobb hender det hun stopper og plukker en bukett markblomster til bordpynt.

I Brubråtan er det frodige planter og bærbusker. Det er pyntet med blomster i nærmest hver en krok, bortsett fra inne hos geitene. De har måttet avfinne seg med en plastblomst. Alt annet ville de antakelig spist opp.

Vondt å velge avliving

Når man er så dyrekjære som Jeanette og Øyvind er, er det ekstra vondt når man må ta valg som handler om liv eller død for dyra. Hun forteller at de hadde en hane, men at den etter hvert ble fullstendig mannevond. Den begynte å fly på folk, og etter hvert ble det så ille at den ene dattera deres nesten ikke turte å bevege seg utendørs i frykt for at den sinte hanen skulle komme etter henne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Verken Øyvind eller jeg har egentlig hjerte til å ta livet av dyra våre, men vi så jo at vi måtte gjøre noe med denne hanen. Og når man har dyr må man jo kunne ordne opp selv om det for eksempel skulle skje noe og man ikke får tak i dyrlege. Vi prøvde stadig å utsette avlivingen av denne hanen, men til slutt bestemte vi oss for at nok var nok, og Øyvind henta øksa. Da lærte jeg noe om meg selv, at jeg klarer det faktisk om jeg må, selv om jeg ble helt kvalm og uvel etterpå. Det føles jo så brutalt å ta livet av en hane med å hogge hodet av den, forteller Jeanette.

Trøsten er at det er fort gjort. Hun innrømmer at hun ikke har hatt hjerte til å fortelle barna hele sannheten ennå. De har blitt fortalt at hanen er gitt bort.

Jeanette har et stort hjerte både for mennesker og dyr.

Jeanette har et stort hjerte både for mennesker og dyr.

Aksjon høneberging

Sørgelige hendelser i hønsehuset overskygges heldigvis av situasjoner i den andre enden av skalaen. Jeanette må le da hun forteller om noe som skjedde nylig.

– Vi oppdaga at vi mangla fem høner, og vi frykta jo det verste. Vi leita overalt, og fant blant annet egg i møkkakjelleren, men ikke de savna hønene. Men så hørte vi plutselig at det var lyd inni låveveggen. Jammen hadde disse fem hønene klart å klemme seg inn i en sprekk mellom vinduslista og veggen. Vi fikk ut fire av dem, men den siste klarte vi ikke å få ut. Hun satt bom fast. Så da måtte vi rive veggen da, for å berge den stakkars høna, sier Jeanette.

Redningsaksjonen var vellykket, og høna kom seg ut. Etter et par dager med en tilsynelatende vond hofte, springer den uheldige høna nå lykkelig omkring i Brubråtan igjen.

– Snakk om å ha hønsehjerne, ler Jeanette.

Låveveggen er nå snekra opp igjen, og sprekkene ved vinduet er tetta for å forhindre at hønene tar slike utradisjonelle veivalg igjen.

 

Glad i vannet

Livet på landet har alt Jeanette kan ønske seg, og hun er også glad for at jentene elsker å bo på gården. – Jeg liker meg på bygda, nær naturen, nær familie og gode venner. Hver gang jeg kjører inn i gårdstunet blir jeg veldig glad, sier hun. Men det er ikke noe latmannsliv hun lever. Med full jobb, barn som skal i barnehagen og dyr som skal ha stell, starter dagen til Jeanette kl. 4.30. Hun synes derfor det er godt når helga kommer.

Jeanette er oppvokst ved fjorden og vannet er fortsatt viktig for henne. Hun er glad i å fiske, og nå har også jentene fått egne fiskestenger.

– Vi bor jo rett ved vannet og kan gå ned til stranda på Oset og fiske eller bade. Det er nydelig. Vi har også en liten båt som vi tenkte å få satt motor på. Ellers har vi lånt båten til mamma og pappa mye. Med den kan vi stå på vannski, og det er så moro, sier Jeanette begeistret.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ønsker seg bedre veier

Om hun skulle forandret på én ting i Sigdal, er det veiene.

– Veiene er helt håpløse mange steder. I Eidalsroa, hvor vi kjører mye, er det til tider ille, spesielt når frosten går. Jeg pleier å advare folk, særlig de som har små unger i bilen, om at de må være obs om de skal kjøre den veien når de skal til oss, sier hun og legger til at de verste humpene ofte kommer brått på om man ikke er kjent der.

 

Lokale gleder

I spalten «Ung Sigdøling» spør vi de nominerte hvilken person de ville tatt med seg til Sigdal, og hva de ville vist fram til denne personen. Jeanette svarer at hun kunne sikkert valgt en viktig politiker, men at hun nok heller ville benyttet sjansen til å få en hel dag med bestevenninnen Gørill fra Nesbyen.

 

– Jeg gikk til Madonnaen i fjor, det var en fantastisk tur.

– Dit ville jeg gjerne tatt med meg Gørill. Så kunne vi stoppet på Eggedal Borgerstue etter turen og spist Madonnaburger og drukket Madonnaøl fra Solumsmoen Gardsbryggeri. Til slutt skulle vi tatt oss en båttur ut på Soneren, fiska og sovet i telt, sier Jeanette.

Hun synes det er helt topp de dagene det skjer litt ekstra i Sigdal, og trekker særlig fram Markedsdagen og Bygdedagen.

– Da koser vi oss, hele familien. Det er moro med boder, og spesielt moro å se hva de lokale kan tilby. Også er det jo veldig gøy med loppemarkedet på Bygdedagen. Der er vi gjerne innom både tre, fire og fem ganger i løpet av helga det holder åpent, smiler Jeanette.

Neste nominerte er...

Som nestemann ut i spalten «Ung Sigdøling» har Jeanette nominert Ådne Halstenrud, en tidligere kollega av Jeanettes mann Øyvind.

– Ådne tok mesterbrev i rørleggerfaget samtidig som han totalrenoverte et hus og har startet eget firma. Det står det respekt av, avslutter Jeanette.